Velkommen til verden lille nurket!
Onsdag 29.juli kl.1222 skjedde det altså. Dvs vannet gikk kl.07 tirsdag 28.juli.
Advarsel: Denne bloggen inneholder sterke scener og bør ikke leses av fremtidige gravide!
Du er herved advart så ikke skyld på meg!
Far hadde gått på jobb, og mor sprang på do. Men dette var vel bare et toalettbesøk? Så vi sovner igjen vi. Kl.103o våkner mor igjen og springer på toa`en i ett sett. Hmm...dette får meg til å tenke på hva mamma og pappa har fortalt når mamma gikk gravid. Hun syntes det sutlet og rant så voldsomt, da hadde altså vannet gått. Og det at det sutlet og rant hadde hun helt rett i. Det var voldsomt da. Dette kan ikke være normalt. Vi ringer til far. Far ringer til klinikken og forteller hvem mor er og at "the water broke". Koreaner sykepleieren er ikke så veeeldig stødig i engelsk og lurer på hva Atle snakker om og hva som er problemet. Han forteller igjen og sykepleieren spør "Drink water??". Djeezez...hvilke vann tror du vi snakker om!?!?!
Etter litt frem og tilbake gikk det opp for henne hva Atle prøvde å si. Dermed ringte Dr.Lee til mor og sa vi måtte komme ned på klinikken for kontroll. Far kom hjem og hentet den berømte bagen. Og så var det ut døren og vi smilte godt og tenkte: Nå skjer det!!!
Joda, her hadde vannet, fostervann eller drikkevann, vannet hadde i hvertfall gått.
Så Dr. Lee ville dermed legge oss inn pga fare for svangerskapsforgiftning. Vi ble sendt med en sykepleier opp til 3.etg der det er fødestue. Vi ble plassert på rommet vårt der jeg ble tilkoblet drypp. Der lå jeg en times tid før det kom en sykepleier inn og sa vi måtte bytte rom.
Dvs vi ble lagt inn på overvåkningsrom. Etter noen timer med drypp fikk mor etterhvert litt rier. Atle tok tiden og jeg lå der og sa; Den kjente jeg. I ettertid var det jo bare en bitteliten mageknip i forhold til det jeg hadde i vente! Men hva visste jeg, jeg hadde aldri gjort dette før.
Når klokken var rundt 18 kom Dr.Lee inn og sjekket hvordan ting stod til. Det hadde ikke skjedd så mye, så da var det av med dryppen. Dr.Lee har nemlig kontortid til klokken 19. Etter klokken 19 ble jeg overvåket med riemålinger og måling av fosterlyd hver time/halvtime natten igjennom. Det ble ikke mye søvn med andre ord. Atle var flink og holdt meg med selskap, men etterhvert ble han nok litt for trøtt. De første gangene sykepleierne kom inn sa Atle "hello". Etterhvert ble det et "Ja, grynt". Og deretter "Zzzzzzz".
Når klokken var 0600-0630 onsdag morgen satt de i gang dryppen igjen. Etter en halvtimes tid hadde jeg rier som det virkelig var tak i. Klokken 0900 ba jeg om å få epidural, men anestesi legen er ikke på jobb om natten, så klokken 0930 kom han diltende...
Da satt jeg på sengekanten og tenkte; Når dette er over skal jeg sove en hel uke. Sammenligningen med at en fødsel er like slitsom som å gå 5mila på ski kan jeg skrive under på at Joda, det kan stemme. Men jeg vil si 5mila på ski i romdrakt. My god!!
Etter 2,5 time hadde vi gått fra 2 cm åpning til 10cm. Det vil si veldig mye på kort tid! Sykepleierne sa om igjen og om igjen; Dette går jaggu fort!
Atle var en kjempe støtte gjennom fødselen. Han skrøt og roste meg hele tiden. Ga meg vann når jeg trengte det og spurte om jeg ville ha mat eller litt sjokolade for å gi meg litt energi. Jeg var derimot ikke så intressert i noe annet enn vann, men veldig godt å ha verdens beste ektemann å knipe hånden av når riene stod på.
Epiduralen gjorde godt, mor fikk en liten pause. Problemet var bare at den stoppet riene. Så da var det bare til å slå den av igjen. Atle hadde sett at de slo den av, men turde ikke si noe til meg. Så når jeg merket at her gjør det vondt igjen sier Atle at epiduralen har de slått av for en stund siden. Da kom det noen stygge ord fra mor!
"Døråpningen" til Oscar var derimot klar, så mor måtte starte pressingen, UTEN pressrier. Festlig! Jeg lå i sengen med en koreaner i fotenden, hun satt fotsålene mot mine fotsåler og ba meg om å ta tak i sprinklene i sengen over hodet mitt. Og så måtte jeg presse meg sammen. Jeg presset i mot alt jeg hadde og det var rett før en liten koreaner-jordmor gikk på hue og rævva ut av sengen. Jeg har tross alt gått tur 2 timer hver dag i det siste, med et par ekstra gode kilo på overkroppen. Da blir det muskler i beina.
Vi jobbet og presset og far ble nesten litt redd. Det kom bare et par ord fra han: Fy f... du tar i!!!
Det gikk sånn unna at det var ikke pause mellom riene, de gikk i hverandre. Og vi har nå funnet ut at ordene "Ai ai ai", skjønnes både på norsk og koreansk.
Etter mye jobb i 6 timer tittet endelig lille Oscar frem. Han ble veid og målt og den stolte far fikk klippe navlestrengen! Endelig!!
Lille Oscar var altså 51 cm lang og veide 3660 gram. Akkurat passelig!!!!
Han ble lagt i kuvøse i 2 timer for å få fin kroppstemperatur og at de skulle få overvåke og se at alt var fint. Dette gjør de med alle babyer i Korea. Da fikk mor også en liten pust i bakken, og vi fikk litt tid til å ringe hjem og fortelle glad-nyheten. Klokken var ikke mer enn 0700 hjemme i norge, men vi klarte bare ikke la vær å ringe. Og etter reaksjonene å dømme så gjorde det ikke noe for de hjemme heller...
Jeg hadde sykepleiere inne hos meg støtt og stadig for å se til meg. Og Atle fikk beskjed om å massere magen for å massere ut avfallstoffer i livmoren. Sykepleieren viser hvordan magen skulle masseres og vi spør hvor lenge vi skal massere. Joda du, i 2 ÅR. Atle og jeg ser på hverandre (?). 2 år??? Du mener vel ikke 2 timer??? "No no no, 2 years". Jaha, Atle da er det vel bare til å sette i gang. Sykepleieren gikk og Atle måtte massere.
Men far var litt nysgjerrig på nurket også, så han gikk ut i gangen for å se til Oscar. Da kom sykepleieren løpende mot Atle. Hva i all verden han gjorde der ute? Han måtte bare dra seg inn og massere.
Senere har vi også oppdaget, etter å ha sett andre koreanerbabyer på sykehuset at de er jo søren meg på størrelse med europeiske babyer. Mange babyer som var opp i 4 kg og vel så det.
Med andre ord Dr.Lee har lurt meg godt med å si "Big Baby" hver gang. Oscar er på ingen måte "Big Baby", han er "akkurat passe Baby". Og han er verdens deiligste baby! Mamma og pappa sitt lille nurk, som vi rett og slett ikke får nok av.
TV? Hva er det? Vi sitter heller hele kvelden og titter på Oscar og ser på når han lager søte grimaser og koser seg.
At jeg valgte å føde i Korea var det mye snakk om igjennom hele graviditeten, jeg tenkte i grunn ikke så mye over det. Graviditet og fødsel var nytt for meg uansett hvor i verden jeg var.
Når jeg tenker tilbake nå sitter jeg med en kjempe god følelse og angrer absolutt ikke på at jeg valgte å bli her i Korea. De har tatt kjempe godt vare på oss i hele svangerskapet og under fødselen. Ja, det ble noen språkbarrierer, men med litt kroppsspråk, som det ofte er i en fødsel, så gikk det kjempe fint. Vi trivdes kjempe godt på sykehuset, og det var bare noen deilige dager. Selvsagt deilig å komme hjem nå, men vi hadde noen kjempe fine dager på sykehuset.
Har fått masse flotte gaver til gullet vårt. Tusen takk til alle hjemme som har sendt gaver!!!!
Og av jobben til Atle fikk vi en kjempe blomsterbukett alà Korean style!
I dag hadde Oscar sin første badestund hjemme. Og det var visst alle tiders. Han lå helt i ro, bare plasket litt med beina. En liten badenymfe.
Ellers spiser han hver 3.time og har fått gode rutiner allerede. Noe mor og far setter stor pris på! :o)
Men nå er det "puppetid" igjen! Dessuten har jeg vært lenge nok borte fra han nå. Må inn og lukte og susse litt på babisen min!
Håper han blir mammadalt ;o)
