Stranden vi var på ligger 10-15 minutter med bil fra leiligheten vår. Kjempe flott strand, med deilig, myk sand og goooood plass. Alt i alt var vi 2 personer på stranden, Linda og meg.
Etterhvert dukket det opp noen måker, men de var ikke brautene og innpåsliten som Ågotnesmåkene. Disse var mer beskjeden og holdt seg litt på avstand. Gjorde absolutt ikke oss noe.
Fikk også hilst på noen flygefisker som hoppet og spratt og viste seg i sjøen. Ingen sel, hai eller koreaner denne gangen.
Vi koste oss på stranden til klokken ble 1300, da var det påtide for Linda å hente lille Jonas i barnehagen. Vi hadde dessuten fått oss ett flott bikiniskille.
I løpet av den siste timen hadde vi registrert at en bil parkerte på parkeringsplassen, men ingen av oss hadde merket om noen gikk ut av bilen. Da vi var på vei opp til bilen vår veltet det ut to lettere kokte koreanere fra den parkerte bilen. Der hadde de altså holdt seg den siste timen, i 26 grader...minst. De må jo ha vært kokt, stekt og etterhvert lett dampet på den tiden. I tillegg var bilen deres sort. Enda bedre!
De karret seg ut av bilen, myste litt på oss og trippet ned på stranden. Han i sandaler, hun i stiletter. Typisk koreanere. De hadde sikkert et telt på baklommen også. Må for all del ikke få sol på seg.
På veien hjem kjørte vi forbi noen gamle koreaner koner langs motorveien. De har jo plantet kål over alt. Og langs motorveien er intet unntak. Eksos tilfører jo bare litt krydder til kimchien.
Uansett, noen satt på huk og tørket svetten, mens resten av bølingen lå slengt under busker og kratt. Så ut som det såvidt var liv i de. Og dette var i 26 grader, hvordan skal det da bli om èn mnd eller to. Det så ut som de hadde tatt siesta for hele sommeren. De sover jo over alt disse folkene. Og med en gang det er litt sol kryper de under en busk.
At de er redd for sol og litt brun farge merkes godt om dagen. Det reklameres for kvitningskremer over alt, og på mandag da jeg var nede i sentrum hadde "isbilen" utsalg på parasoller. Flott parasoll er viktig å ha, det går jo mote i det også her nede.
Vi nordboere stor trives derimot i solen. Atle har fått seg grill og den har vært i gang 3 av de 4 siste dagene. Grill er virkelig en mannegreie.
Nabo Håkon var bortom her i går, og han måtte bare se grillen til Atle.
Da han kom hjem hadde han kommet inn døren med store øyner og sagt til Linda: Atle har fått seg grill! Vi og må få oss grill!
Det var visst litt stort! Jaja, grillen er i gang og nå er det sommer!
Eller i hvertfall mai og varmt....
17.mai ble feiret på "norsk" restaurant med det fengende navnet Kon Tiki. Jeg er imponert over hvor fantasifull man kan være med navnevalg. Tror det finnes en Kon Tiki i hvert land i denne verden. Uansett, dagen ble feiret med tog ned til Kon-Tiki. Toget bestod av Atle og meg med flagg og sløyfer. Vi fikk noen rare blikk av noen koreanere vi møtte på, men vi toget videre. Vi ble mer redd enn flau. Redd for at koreanerne skulle rane oss for flagg og faner. Vi vet jo etter skiskytter VM hvor glad koreanere er i effekter.
På Kon-Tiki samlet vi i hop ca 25-30 nordmenn + et par koreanere. Vi koste oss med eggerøre, laks, potetsalat, hotdog, hamburger, vaffler og is. Ordentlig 17.mai. Uten noen som helst form for Kimchi! Det var nesten det beste!
Etter noen timer gikk vi hjem, kledde oss i treningstøy, og la oss ikke på sofaen nei.
Vi gikk tur!
Turen gikk opp til den nedlagte fornøyelsesparken. Vi har sagt i et halvt år at vi skal gå tur opp dit. På 17.mai klarte vi det endelig. Karret oss først ned bakken vår, og så opp igjen på andre siden, og nå kommer gåten:
Hvordan kommer en høygravid buddeie seg inn på en nedlagt fornøyelsespark med høyt piggtråd gjerde rundt?
Svar: Om du vet svaret send det til birgitteberntsen@hotmail.com
Spør du meg så går det ikke. Vi gikk rundt parken og sa til hverandre; her? Nei! Her? Nei! Her da? Nei!
Vi kom til billettluken og der var det stopp. Vi ble rett og slett nektet adgang. Fikk ikke kjøpt billett!
Dermed måtte jeg trille ned den alt for bratte bakken igjen. Gjennom sentrum. Og så å manne seg opp til å karre seg opp bakken vår igjen. Merker at jeg etterhvert har blitt en stor jente. Jeg var dønn sliten da jeg stod i bunnen av bakken og sa til Atle: Jeg tror du må hente bilen, eller så må du dytte meg opp bakken.
En gentleman som han è ga han meg ett blikk som rett og slett sa de elskverdige ordene: è du teit?
Og så tuslet han lett og fint forbi meg og opp bakken.
Der stod jeg igjen! Hvordan skal jeg gripe denne an da? Jeg måtte til slutt bite i den alt for sure sitronen og ta meg sammen. Sa til meg selv at nå må du bare gi på! Så hvem spant forbi pusle-Atle som en Road-Runner i første etappe og fòr opp bakken. Joda, det var bolla-tjukka-feiten. Etter 3 etapper nådde jeg toppen og pustet og peste som en hvalross på land.
Da jeg kom inn i leiligheten måtte jeg legge meg ned på en liten stund.
Nei, nå må jeg rett og slett slanke meg. Dette går ikke lengre!
Heldigvis for heldige meg har jeg bare 2 mnd igjen (om jeg er heldig), et par kilo til (om jeg er enda heldigere) og 10 ekstra grader på gradestokken. Nå har vi 26 grader ute, så det blir fint for en tjukkas som meg.
Alt i alt var jeg også så heldig at Linda og Håkon hadde stått og sett på meg fra leiligheten og fått seg en god latter. Håkon var bortom oss en tur senere på kvelden, men da var vi på kino, noe de fant veldig merkelig. Det så jo absolutt ikke ut som hun skulle ut igjen i dag! Heldigvis kom jeg meg til hektene igjen etter noen timer!
15.mai var vi til kontroll hos Dr.Lee igjen. Han virket ganske glad for å se oss, smilte og sa: Long time, no see :o)
Han spurte om jeg merket at babyen sparket.
Jeg svarte: Ja, sånn ca HELE tiden.
Jeg begynner virkelig å bli redd for å slippe han ut. Jeg kommer jo ikke til å få ro ett sekund om han er like aktiv utenfor som inni "soveposen" sin.
Vi tok ultralyd igjen og småen suttet på tommelen og smilte så fint til oss.
De Lee så lenge på skjermen, ser på Atle, ser på skjermen igjen og snur seg og sier til Atle: Han ligner jo på deg jo.
Ikke vet jeg om han mente smilet eller det at han suttet på tommelen! Atle ble i hvertfall mektig stolt, og hadde han ikke hatt ører så hadde nok smilet gått helt rundt "månen".
Happy papa, Happy mama!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar