Etter en times tid med steking og kaving roet det seg litt. Vi trodde at nå skal vi få fred og ro. Den gang ei....
Vi hører en masse gauking og roping bak oss, snur oss, og der kommer det jaggu en hel koreansk ungdomsskole. De var på "naturfagsutflukt". Heldige oss.
Vi fikk fred en stund, de fòr rundt et stykke unna og tok bilder av det de fant i sanden og styrte på. Var selvsagt en masse roping og skriking, de er tross alt koreanere. Etter en stund var det noen som våget seg bort til oss. Preiket i vei på koreansk. Og Camilla svarte på norsk. De preiket på koreansk og avsluttet med "No?". Og Camilla sier: Jeg forstår forsatt ikke hva du sier. Etter mye om og men ga de seg og forsvant. Linda og jeg satt bare heeeeelt stille og håpte på at de ikke oppdaget at vi også satt der. Vi er vandt til koreanere etter hvert.
Til elevene sin foredel så fikk de sikkert A minus på naturfags oppgaven sin. A for å ha oppdaget 3 vesenere på stranden, to høne pøner, og en strandet hval. Og disse 3 lå faktisk UTE i solen, UTEN å dekke seg til. Var bare litt tildekket med sand her og der. Minusen fikk de for at dette ikke var en utryddningstruet art. Den ene hønepønen hadde allerede formert seg, og hvalen hadde en valp på vei...
Har i grunn vært mye graviditetsgreier i det siste. Koreanerne har oppdaget at det ikke bare er fett jeg har på magen, men faktisk en baby. Eller Eggi som det heter her.
Jeg var med Linda i barnehagen og hentet Jonas en dag, da kom det en hel avdeling i barnehagen ut og "tok i mot" oss. Det ble stor oppstandelse. De jublet, sirklet seg rundt oss, vinket og sa: Hello!
Vi hilste pent tilbake, og pluselig kjenner jeg noen små hender som stryker meg ivig på magen og roper: Eggi Eggi Eggi!!!!!!
Flere andre barn kom til, klappet og strøk på magen og ropte de også: Eggi Eggi Eggi!!!!
Dette var med andre ord, stor stas!!
Barnehagetantene måtte jage barna ut, de ville bare klappe og stryke på den store magen! Da har man ikke noe i mot å bli klappet litt på magen. De var jo så herlig! :o)
I år var jeg så heldig å få Spa behandling til fødselesdagen (av Linda, Christine og co).
Så Camilla og jeg tok oss en dag med fotmassasje, rygg og nakke massasje og deilig behandling. Vi ble tatt i mot kl.11 om formiddagen av 3 trøtte Thaier. Her i Okpo har de døgnåpne Spa og massasje hus. Så disse frøknene hadde visst ikke fått så mange timer "på øget". De hadde sovehår og gjespet i ett sett. Vi ble som vanlig spurt ut en masse om hvor vi kom fra, hvor gamle vi var, hvor langt jeg var på vei, om jeg visste kjønn o.l. De er nyskjerrige disse thaiene også. Hun ene lurte veldig på hvilke kjønn det var stas å få i norge. I Korea er det stort å få gutt, i Thailand var det stort og få jente. Flaks at jeg da hadde vært i Thailand selv, og kjente til uttrykket; "Same, Same but different!" Det kom godt med her gitt. Virket som hun syntes det var litt spesielt, men kjekt at det ikke spilte noen rolle!
Ettersom jeg har kul på magen ville de ikke gi meg fotbehandling så jeg fikk massert legger og lår, rygg og nakke. Når jeg lå der tenkte jeg bare: Dette trengte jeg, dette trengte jeg, dette trengte jeg.
Da vi var ferdig innoljet og hadde sklidd av matten og klebret klærene til kroppen igjen var det å komme seg avgårde. Jeg kom ut i gangen og da står to av thaiene og snakker sammen, og tar seg til magen og peker mot meg. Hun ene kommer mot meg, tar opp t-skjorten litt, og lirker litt i bukseliningen. Jeg er vandt til å vise magen nå, så jeg flekket opp t-skjorten. Da sier de på godt asiatisk: Hrrrååååhhhhh!!!! You don`t have..... (mye gestikulering med armene opp og ned på magen). She has a lot of (og så peker hun på den andre lille thaien som står der, og gestikulerer opp og ned på magen igjen). Lille thaien tar opp t-skjorten og viser strekkmerkene på magen. Jeg sier: Ah, stretchmarks!
YEEEEEEEEEEEEEEEEES! Sier thaiene i kor.
Nei jeg har vært heldig, men det er enda 1 1/2 mnd igjen. Så vi får se.
Men de var ikke så overbevist, de stod bare og strøk på magen min og var veldig ivrig etter å leite etter ett lite merke.
En annen Okpo-kone, Siri, som har født her i Okpo kunne også komme med den gledelige nyheten om at "skal du ha epidural må du føde på dagen, om natten er ikke anestesi legen til stede".
Å, ja sier du det ja. Grei informasjon som Dr.Lee rett og slett har glemt å informere om. Så skal man ha epidural kan det rett og slett være greit å bestille time på forhånd. Det er vel det Dr.Lee håper på at jeg skal gjøre, han har jo pakket og klar bilen med strandtelt og bademadrasser til han skal på badeferie.
De gjør ting litt på sin egen måte her i korea. Noe alternativ fødsel med badekar, akupungtur eller lignende er fremmedord for de. Men så dusjer de jo ikke på en ukes tid etter fødselen heller da. Ser ut til at jeg bare må kjøre mitt eget løp og gjøre litt som jeg selv føler for. De kommer vel til å se rart på meg på fødsesklinikken uansett hva jeg gjør, men det begynner vi å bli temmelig vandt til etterhvert, så det går nok bra. Det får gå som det går, både med smertelindring og badeferien.
I går var det Camilla sin siste feriedag her i Korea. Vi reiste på en god gammeldags søndags biltur rundt øyen. Hadde oss en tur langt sør på øyen der de visst nok hadde noen flotte fjellformasjoner. Når vi kom frem viste det seg at det bare var noen steiner i sjøen. Ohhh...imponerende. Noen koranere har vel funnet ut at her tar vi oss en liten båttur og titter litt, og så kommer det en til koreaner: Det vil jeg og. Og enda en koreaner: Det vil jeg også! Og så baller det på seg, og så skal alle koreanere ut og se på noe som egentlig ikke er noe å se på. Only in korea!
Vi tok oss no en liten avstikker og gikk opp en vei som egentlig var stengt. Der var det grønt og fint, flott utsikt og masse geiter. Vi gikk ett stykke opp til en liten topp og tok litt bilder. Der snudde vi, og gikk tilbake. På veien tilbake kom vi forbi 3 små, svarte geiteskillinger som kjempet om en steinhaug. Her var det om å gjøre å være konge på haugen. Pluselig står den ene geiten helt fast og begynner å breke som om han skulle vært i familie med en stukken gris.
Han hylte og skrek og morsinnstinket slo rett ut i årene på meg. "Herregud, sitter han fast med foten? Vi må hjelpe han." Heldigvis før jeg fikk trilt den gravide kroppen min ut på jordet kom Atle (min helt) meg i forkjøpet. Han gikk mot geiten og opp i steinrøysen. Han er min ridder som reddet geiten og vant hjertet mitt og halve kongeriket, kongeriket er i dette tilfellet 1 1/2 års opphold i korea og deretter hus på Møvik. Ingen dårlig gevinst eller hur...?
Når sant skal sies så var den lille geiten så vettaskremt når Atle nærmet seg, så den rev seg løs selv. Atle mente at grunnen til at han ikke ble stanget ned av geitene var fordi han gikk med svart skjorte og hadde anlagt pittelittegrann bukkeskjegg for dagen. Uansett var Atle dagens helt!!!
Da vi var på vei ned igjen fra denne "haugen" gikk vi i flotte, grønne omgivelser. Korea blomstrer som bare det om dagen. Vi går der og nyter lukten av vår og frisk luft da vi plutselig hører fra den lille byen nedenfor: Ding, ding, ding...bla bla bla (på koransk). Hørtes ut som flyplass informasjon. Pluselig mistet de grønne omgivelsene sin sjarm. Grønne busker, trær, geiter og ding ding ding, velkommen til flight 244 til Oslo, hører på en måte ikke helt sammen.
Only in korea!
Jaja, vi hadde oss no en fin søndagstur og kjørte forbi mange flotte rismarker. Spesielt flott og næringsrik var nok de rismarkene som lå rett under gravplassene. Der er det nok masse flott gjødsel ute og går! Mmmmm......
Men det er i hvertfall utrolig fint her nå når det blomstrer og gror over alt.
Så når vi nærmet oss Okpo igjen ble det flott solnedgang og marked med en syngende og magedansende klovn. only in Korea!
Men hva kan man si, de er jo litt herlig også da.... :o)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar