STRAWBERRY BLOGGS FOR EVER!

Det er rart hvordan slekt og venner er blitt så intressert i Koreansk natur, matkultur osv etter at vi flyttet til korea. Når Norsk rikskringkasting sender "ut i naturen" fra sør-korea, sitter hele slekten klistret til skjermen. Dette gir jo hele bølingen et intrykk av at her sitter vi og slurper i oss ål og krabber og råtten kål o.l. Det gjør vi altså IKKE. Kjøkkenet vårt består av Toro produkter, "vanlige" poteter, "norske" bananer og annet godt...Vi går også litt ut og spiser, ikke så ofte, da mister det sjarmen, men av og til. Da går vi på indisk, italiensk eller thai...Koreansk går Atle på når han er ute med verftet...Heldige Atle. Oscar får melk.











Men nå kan vi med glede annonsere at jordbær sessongen er i gang. Det ble en "pang-start" i går, da vi hadde besøk av Christine, Henning og Maren, og vi koste oss med jordbær, is/fløte og champagne. Yummi
Ut på kvelden tok det full fyr i "residensen", og vi tok frem Singstar og jodlet i vei. Det ble det et par blinkskudd av. Singstar er ikke det samme uten champis og parykker.











Så kom parykkene frem, og kvelden ble enda morsommere!








Søndag var det Oscar sin tur til å jodle og gå med parykk!




Den siste uken har faktisk gått utrolig fort, og jeg satser på at den neste uken går like fort. I dag er det jo bare 6 dager igjen til vi er hjemme i Bergen. Halleluja!!
Eneste som har vært kjedelig denne uken er at det har regnet sidelengs. Det har blåst og pissregnet 5 dager i strekk. Veldig kjedelig for meg og Oscar. Hva skal man finne på da? Ble litt tv-titting.



Oscar syntes det var veldig greit, helt til det bare var kjedelige programmer på tv, da ble han drittlei og ga klar beskjed!








Apropos rare ting å spise, for noen år siden da hele familien Berntsen gikk i speideren, husker jeg det var en kar der som het Epsen som tøffet seg og spiste skiver med syltetøy og majones. Alle syntes dette var kjempe ekkelt og at Espen var rar. Forgje helg var Maren og jeg en tur til Seoul, vi fikk kjøpt litt julegaver....til oss selv, nå må dere ikke innbille dere noe ;o) Og ellers ble det god mat og mor drakk brus av gammel vane. Satt midt i en deilig middag og pluselig slår jeg meg til pannen og tenker; dummen. Her sitter jeg og er barnefri og glemmer å ta meg en øl/vin til maten. Snakk om gammel vane. Jaja...tilbake til historien om syltetøy og majones. Maren og jeg fant et lokalt bakeri der vi fant, til vår store glede, grovt brød, boller og alt mulig godt. Vi kjøpte oss hver vårt smørbrød med egg og skinke og en kopp varm kakao. Deilig frokost. Da vi hadde satt tennene godt ned i smørbrødet merket vi at her var det mye greier på gang. Det var egg, skinke, ost, majones, sylteagurker og ett eller annet søtt. Ordentlig Pondus smørbrød med andre ord. Men hva var det der søte? Var det sukker på? Vi lettet på lokket og fant ut at, jaggu, sammen med majones, skinke, egg og sylteagurker hadde det sneket seg inn litt syltetøy også. Har du sett...var ikke det jeg trodde jeg skulle spise med det første, men så er vi i korea også da...Det kommer nok ikke til å bli en slager her i huset, men det verste var at det faktisk ikke smakte så ille. Maren syntes det var helt greit, men hun spiser jo alt fra gresshopper til larver og alt mulig dritt.
Koreanere elsker festelivaler, og denne helgen var det eplefesetival i Seoul. Flaks for oss!!



Men for vår del var det shopping festival. Maren fikk seg vintage solbriller og lue.



og ikke minst speilrefleks kamera, seeee så fornøyd...



For koreanere så er det å være nordmann tydligvis veldig; Hrrååååååhhhh, som de sier. Dette er en veldig asiatisk lyd som de bruker på å utrykke entusiasme, "dette er bra/stort/flott" osv.
Å være nordmann i korea er absolutt Hrrrååååhhhh, og det ga de godt utrykk for i Seoul. Maren og jeg kastet oss i en taxi og kom i snakk med sjåføren, han spurte hvor vi kom fra. Norge sier vi. "Ohhh, Norway? Hrrrååååhhhh". "Norwegians, Hrrååååhhhh". "Norway is verry Hrrråååhhhh." Maren og jeg svarte "Javel, sier du det ja"...Hva kan man svare på noe sånt...hva snakket han egentlig om...???
Jaja, her i korea er det uansett veldig greit å ta taxi. Koster 50 kroner for 20 minutters kjøring. Da går det ann.
Maren hadde bestilt hotell til oss siden det vi pleier å bruke var fullbooket. Så da hadde Maren fiket og tatt ut kart fra Google. Advarsel; Ikke stol på kart fra Google. Vi kom til Seoul og tok taxi fra buss stasjonen. Da vi nærmet oss der Google viste at hotellet skulle være merket vi at sjåføren ble veldig usikker. Han stoppet taxien og sa; "hotellet skal være inni her en plass i følge GPS`en". Vi sa "åja", og fant ut at da får vi gå ut og titte litt rundt. Vi gjorde så, og fant ikke noe hotell. Vi finner en vakt utenfor en bank og spør om han kjenner til hotellet. Han ser ut som et vridd spørsmålstegn, kankje p.g.a. at han ikke visste hvor hotellet var, eller kanskje fordi han ikke snakket et ord engelsk. I hvertfall så kom det en koreansk ung mann bort til oss og spør hva vi leiter etter. Han snakket bra engelsk og vi ble bra lettet. Han sier at ikke hotellet er der i området, og sier vi må ta taxi. Etter litt frem og tilbake viser det seg at det er i gåavstand for en nordmann, men i taxi avstand for en koreaner. Koreaneren er dessuten veldig ivrig etter å vise oss veien, og ringer hotellet for å få adressen, så begynner vi å gå. Vi går litt omveier, kanskje fordi koreaneren ikke er helt sikker, kanskje fordi han er veldig ivrig etter å snakke med oss og vise hvor flink han er i engelsk. Vi går i hvertfall i en halv times tid før vi finner hotellet og koreaneren er kjempe fornøyd. Han hadde ikke noe bedre å ta seg til, han hadde fri fra jobben han....Veldig greit for oss.
Siden vi hadde gått litt omveier fant vi ut at vi skulle ta taxi tilbake til shoppingområdet der vi trodde vi skulle bo. Vi går 2-300 meter før vi får tak i en taxi, han kjører oss 1-200 meter og så kjenner jeg meg igjen. Her er jo shoppinggaten, så vi sier "takk for turen", gir taxisjåføren 12 kroner som turen kostet og hopper ut....taxisjåføren så rart på oss, han tenkte sikkert "nordmenn er ikke særlig hrrrååååhhhhh!!!!".
Shopping ble det i hvertfall på oss...




I dag har jeg et seriøst og alvorlig budskap å avslutte bloggen med. Jeg leser ofte andre blogger og kom over Mouniqe Lund sin blogg. Hun har fått i oppdrag fra en annen blogger å skrive et budskap i hånden, ta bilde av det og legge det ut på bloggen. Hennes budskap er: Organdonasjon redder liv!
Og det er heeeelt riktig. Jeg har alltid vært fòr organdonasjon. Ja, jeg vet dette er et ubehagelig tema, og man vil egentlig ikke tenke tanken, men snu litt på det og tenk: Hva om du kommer i den situasjon at du trenger et organ, ville du da tatt i mot??
Om du er villig til å ta i mot, burde du ikke da også være villig til å gi???
Jeg har hentet meg et skjema på apoteket som jeg går med i lommeboken. Jeg har også informert mine nærmeste om at skulle det skje noe, så ja, la meg hjelpe noen andre å leve videre.
Da jeg jobbet på Flesland opplevde jeg flere ganger at det kom familier løpene inn og måtte komme med flyet. De skulle til Oslo for å få et nytt organ. Alle var kjempe glade for den som skulle få det nye organet og vi gjorde alt for å holde igjen flyet så de skulle få komme med. Når de hadde reist og ting hadde roet seg satt jeg alltid igjen med gåsehud. Her er det en person som får en ny sjanse, men for at denne personen skal få en ny sjanse har også en annen måtte bøte med livet. Men han/hun har også gitt et liv videre!
Tenk litt over dette, og kanskje kan du også vudere å hente et skjema på apoteket, men aldri få bruk for det!!

Siden dette er litt trist og veldig alvorlig, så får vi avslutte med noe som bare er herlig. Lille Oscar gullet som gjør alle dager bedre...




-Ha en fin dag-